Har du tid til en kopp te? - Tanker om tid og stress i Nepal

På et gatehjørne ikke så langt fra der vi bor sitter det hver morgen en gjeng fredfulle nepalesere rundt et bord og nyte en kopp med te. Gjennom de fredfulle ansiktsuttrykkene og lune smilene får jeg inntrykk av at dagens gjøremål og bekymringer er satt på pause- og det er tid for te. En slik te-pause tas gjerne flere ganger om dagen. Synet og opplevelsen av dette avbrekket har gitt meg perspektiver på tid og stress. Hvor ofte tar du deg tid til en kopp med te, og bare nyter omgivelsene og menneskene rundt deg?

Da vi ankom Nepal la jeg fort merker til en varm og gjestfri kultur. En av de første dagene mens vi trasket rundt i millionbyen Kathmandus travle gater på vei til et tempel, møtte vi tilfeldigvis et ektepar som var svært interessert i hvem vi var og hvor vi kom fra. Etter fem minutter ble vi invitert med hjem på te, og takket ja. Planen om tempelet ble fort nedprioritert. For det er jo ingen selvfølge å bli tatt imot på denne måten, og ikke minst å bli sett. Å bli invitert med på denne måten varmet et litt nervøst og spent hjerte. Det får meg også til å tenke på hvordan jeg/vi i Norge tar imot nye i landet. Her ser jeg at jeg har noe å lære. For jeg ville nok heller stirret og gått pent forbi uten å si et ord.

Jeg tror at når inngangsporten til kultur og land står åpen, mennesker byr på seg selv, når en inviterer med og viser interesse, blir det en god del enklere å bli integrert i land og kultur. Det har jeg allerede kjent på kroppen.

Det at jeg føler meg velkommen henger kanskje også sammen med at nepalesere kan få deg til å føle deg svært spesiell. For om en nepaleser skal kalle på deg, bruker han/hun betegnelsen søster, bror, mor osv. til både kjente og ukjente fremfor navn. Dette har jeg opplevd både på bussen, i hjemmet og på markedet. Det er med på å bygge relasjoner, og en får en plass i en større familie. Det at fremmede og ukjente får kjære kallenavn allerede ved først møte syns jeg er med på å vise kulturens kjærlighet for menneskene rundt.

Tid her i Nepal er noe annet enn jeg oppfatter tid i Norge, hvor man slenger med seg kaffekoppen en hektisk morgen på vei til jobb. At folk tar seg tid til mennesker og gir rom for pauser, er noe jeg setter stor pris på her. I Norge består dagene av planlegging, om hva som skal og må gjøres. Fokuset er ofte på alt annet enn det en gjøre der og da. Inntrykket og opplevelsen av Nepal er at det er lite planlegging, en tar en ting om gangen, og fokuserer på bare det. Tempoet kan til tider bli et irritasjonsmoment for en nordmann som muligens er alt for opptatt av klokkeslett. Dette, som en kaller «nepali-time» kan være ekstra frustrerende når planer og møter blir forsinka/utsatt, og ting kan ta veldig lang tid.

Men kunsten å være til stede og å ta ting som de kommer er noe nepalesere behersker godt. Det påvirker meg til å legge planlegging og tid litt til side, og jeg faller til ro med spontanitet og tilstedeværelse. Jeg opplever av stressnivået minskes, og jeg blir flinkere til å ta ting som de kommer. Hva styrer din hverdag? Menneskemøter eller klokka?

Av: Jane Helen Kaaen